Making fresh sediment

Første sats  i The Lapse of Time er en hyllest til livet i utvikling og til menneskelig erkjennelse gjennom vitenskap – intet mindre. The lapse of time. The monuments around us. Det handler om den lange og langsomme tida vi er en del av, men som likevel er utenfor vår fatteevne.

Ei fortelling om evolusjonen – ikke om livet fra dets spede begynnelsen til i dag, ikke om epoker i historien, men like gjerne om framtid som fortid. Ei historie fortalt av kor, solister og orkester – et slags oratorium. Orare betyr å be, men dette er langt fra noen bønn til Darwin. Verket er ikke et innlegg i en debatt om Gud eller Darwin. For i den debatten snakker motstanderne forbi hverandre og søker bekreftelse hos sine egne.

Likevel er verket plassert i kirkerommet. Både vitenskap og religion gransker de store spørsmålene om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Kirka representerer også slekters gang, tida og tidløsheten. Darwin var ikke enestående i å utvikle evolusjonsteorien. Flere utviklet lignende tanker samtidig, og alle bygget de på tidligere forskning. Menneskets innsikt utvikler seg i et samspill mellom individer og miljøer, slik som livet selv.

Watch the sea at work, grinding down old rocks. I et stort og dypt hav forenes stoisk ro og prosess. Stillheten er fylt av bevegelse og langsom endring. Noe tar form og går over i nye former, monumenter reiser seg og forgår. Klanger går over i andre klanger. Satsen er strukket over én lang tone som formes av sine omgivelser, forsvinner i dem og kommer til syne igjen.